Dahl er en usedvanlig mangesidig kunstner og har ved siden av utstillinger gjort seg kjent som bokillustratør, politisk tegner og plakat-maker. Som billedkunstner er det nærliggende å karakterisere D. som fabulator og romantiker, og man kan trekke fram forbilder som russeren Marc Chagall og Halfdan Egedius. Som portrett-maler erkjenner han sin gjeld til den russiske maleren Valentin Serov, men av sensualismen i hans senere maleri går det klart fram at Rubens og Fragonard kan ha gitt impulser. Frodigheten slår gjennom de eventuelle konvensjoner han knytter an til. Den har en i ordets beste forstand folkelig karakter. Fabulatoren D. kommer kanskje sterkest fram gjennom hans omfattende innsats som bok-illustratør og plakatkunstner. Den avgjørende styrken er evnen til å løse enhver oppgave ut fra dens egne premisser. Den typiske Dahl-illustrasjon kan ikke bestemmes stilistisk. Han setter ikke sin egenart foran det stoffet han skal visualisere, og i enkelte tilfeller har han gitt det verbale utgangspunktet helt nye dimensjoner. Det gjelder bl.a. illustrasjonene til barneboka Herr Gummistrikk og vesle Henriette av Per Hansson (1974) og Cappelens ABC (1979). På dette feltet har D.s danske kollega Ib Spang Olsen betydd en del; de har også stilt ut sammen. Det var for øvrig i Nils Johan Ruds legendariske Magasinet for alle at D. startet sin karriere som illustratør 20 år gammel. Allerede som nittenåring bidrog han med sine første tegnete kommentarer til Friheten. Som politisk tegner har D. nådd et stort puplikum gjennom sin tilknytning til Dagbladet. På dette området har han benyttet seg av collage/fotomontasjer, bl.a. i det kontroversielle bidraget til Vietnam-magasinet i 1966.
I Dahls politiske tegninger har som regel karakteristikken forrang fremfor karikaturen, noe som innebærer viten og ikke bare tegneferdighet. Poengenes utforming kan være overdådige, men de har alltid en hensikt og er aldri bare garnityr. Når f.eks. den greske diktator Papadopoulos ble fremstilt som en slepebåt foran et hangarskip med den amerikanske vise-president Spiro Agnews trekk, påvises både et avhengighetsforhold og hvem som er den sterkeste part. I D.s omfattende produksjon er det vanskelig å trekke fram et enkelt arbeid, men foruten pris-tegningene av de Gaulle og pave Paul er det nærliggende å nevne raden av illustrasjoner i forbindelse med EF-striden