Med en metodisk teknikk som for lengst har gått av moten bearbeider han sitt stoff med tålmodighet og streng disiplin. Sakte, men sikkert vokser det frem de vidunderligste blomsterenger og overjordiske landskap fra hans lerret – eller litostener. Bildene er et resultat av en langsom prosess. Her er det ikke rom for raske løsninger eller juks. Som han selv sier: ”Jeg verken kan eller vil lyve i mine bilder, og må være trofast mot min natur”.
Innen han hadde fullført sin utdannelse som keramiker ved Statens Håndverks – og Kunstindustriskole, hadde Jan Harr sin debututstilling som maler i 1967. Utstillingen ved UKS (Unge Kunstneres Samfund) i Oslo fikk mye oppmerksomhet. Med sine vakre, figurative malerier skilte han seg ut fra den toneangivende, nonfigurative tidsånden som preget samtidskunsten. Som en av de yngste på denne tiden, ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet – og av kritikerne ble han stemplet som nyromantiker, med mange lovord og noe skepsis. Siden den gang har han gått sine egne veier, uavhengig av kunstneriske trender og politisk korrekthet. Et minste felles multiplum i kunsten hans har alltid vært skildringen av naturens sanne skjønnhet. ”Bildene skal være et sted å hvile tanken og øynene. Ikke slik å forstå at man skal flykte inn i harmonien og skjønnheten, men kanskje være der av og til”, uttalte han i Ivar B. Alvers kunstnerportrett ”Lykkelige bilder” som kom ut i 1986.
Bildene til Jan Harr er fortsatt fredfulle hvilesteder i en urolig verden - små glimt av vakre opplevelser og en påminnelse om naturens forgjengelighet.
- Line H. Skagestad
